Å kjenne naboen din er mer enn bare hyggelig. - Det er beredskap
Hva ofrer vi egentlig når vi flytter fra bygda?
HEI, JEG HETER MARIA. Noen av dere har kanskje allerede snakket med meg på mail eller i et kommentarfelt, men nå er jeg her også som journalist. Lokal kultur er mitt felt. Jeg har nemlig to store kjærligheter, kultur og folk. Min første historie her i Demo handler om noe jeg har tenkt på veldig lenge. Det er noe som angår oss alle, og konsekvensene av det er potensielt store. For det handler nemlig om vår beredskap.
Historien starter på Røst. Helt ytterst i Lofoten, midt i havgapet, i bilen til Henny Jacobsen:
– Om tjue dager blir jeg 94 år. Men det fantastiske var at jeg var for å fornye sertifikatet i mai, og da fikk jeg det for tre år. Jeg trodde ikke jeg kom til å få det, sier hun.
I farta: Henny Jacobsen har et skarpt blikk og et varmt nærvær. Foto: Maria Elisabeth Ervum
RØST ER ET ØYSAMFUNN med bare 470 innbyggere. Det er også en del av det vi omtaler som “bygda”. Gjennom frontruta på Henny sin bil tar jeg inn et landskap som er flatere enn Danmark. Mens vi kjører fra den ene siden av øya til den andre (en tur på omtrent åtte minutter) peker hun og forteller:
– Det er ingen kommune i Norge som har så stor en himmel. Du ser alt rundt. Det er ikke et eneste fjell som stenger for.
Så hvorfor er jeg her på Røst? Fordi her kan jeg finne noe som er i ferd med å forsvinne overalt i Norge.
Det lille, lokalt forankrede fellesskapet, der folk sine liv faktisk henger tett sammen med menneskene som bor rett ved siden av en.
Vi kan se det overalt: Folk flytter til store byer, dugnadsdøden er reell og vi snakker ikke lenger med våre egne naboer. Men, behovet for fellesskap er ikke borte. Det er bare knyttet til noe annet enn ett sted: i mobilen, internett, interesser, chatgrupper, konserter, vinkvelder.
Jeg lurer på hva denne forandringen gjør med livene våre. Trenger vi et fysisk fellesskap? Svaret på dette skulle bli langt mer alvorlig enn det jeg hadde sett for meg.
I JANUAR 2025 PRESENTERTE JONAS GAHR STØRE og Emilie Enger Mehl totalberedskapsmeldingen foran hele presse-Norge. En melding (nærmere bestemt et stort dokument) regjeringen legger frem når sikkerhetssituasjonen i Norge endrer seg drastisk.
Selve dokumentet starter på et ganske overraskende sted. Ikke med stridsvogner eller grensegjerder, men med lokalsamfunn.
“Gode og levende lokalsamfunn i hele landet er de viktigste byggesteinene i den sivile norske beredskapen.”
Det er bare et problem. For samtidig som beredskapen avhenger av levende lokalsamfunn, tømmes de for folk.
DETTE ER FØRSTE DEL AV ARTIKKELSERIEN “Hvem holder fortet?” Serien der jeg undersøker hvordan fellesskap er knyttet sammen med vår egen beredskap. For hvis de lokale fellesskapene forsvinner, hvem holder da fortet?
Dilemmaet møter vi hele tiden: “det er bra sånn det er”, eller bli med på utviklingen. Internett, sosiale medier, KI, EU - det blir alltid gnisninger når noe nytt introduseres. Noe som har skapt store gnisninger i over to hundre år allerede, er dette:
By mot bygd.
Det dukker konstant opp i debatter og i nyhetene. Men spenningen mellom by og land handler ikke bare om distriktspolitikk – det handler om hvordan hele samfunnet vårt er bygd opp. Og det er derfor vi skal starte akkurat her, i en av de største endringene i vårt fellesskap. Bli med på en reise tilbake i tid:
FØR DEN INDUSTRIELLE REVOLUSJONEN bestod Norge stort sett av fiskere, bønder og bygd. Med nye og effektive maskiner ble arbeidet på bygda enklere, og man trengte færre hender. Samtidig ble det mer jobb og utdanning å få i byen. Kort sagt: Folk strømmet til byene, og bygda havnet på andreplass.
Det var ikke bare i Norge, det samme skjedde i hele vesten. Men! Det skjedde noe ganske spesielt her som gjorde at vi tok en litt annen vei enn nabolandene våre. For samtidig som revolusjonen kom, var vi på vårt eget “lille” oppdrag. Vi hadde nemlig nettopp revet oss løs fra danskene (selv om vi tross alt var i union med Sverige), og hadde nå et stort felles prosjekt: finne tilbake til det som var norsk.
I sentrum av dette prosjektet ble bonden og fiskeren båret frem som en bærebjelke. Det var identitet, tradisjon og fellesskap, men det var også næring - våre egne naturressurser. Så selv om industrialiseringen kom med stormskritt - og mange mente at det var på tide å gi seg hen til det moderne samfunnet - hadde en skare av ildsjeler og politikere bestemt seg: bygda skulle kjempes for. Ikke på grunn av sikkerhet, men på grunn av identitet.
Hvordan bevare bygda, samtidig som man utvikler byen, er som du skjønner en eldgammel diskusjon. Kanskje du har hørt uttrykket “by og land, hand i hand”? Arbeiderpartiets slagord fra 1933.
I Sverige skjedde nærmest det motsatte. Der var det på 60-tallet økonomiske insentiver for å få folk til å flytte til byene fra bygda, i komplett kontrast til Norge. Konsekvensene lever de med i dag. Om Sverige kan leve opp til slagordet de den gang satt “värdens modernaste land” får være opp til deg å avgjøre. Men flytteoppfordringen funket. Kjører du gjennom den svenske bygda i dag, ser du stort sett bare mørke skoger og forlatte bygder.
Men på tross av at folk i 200 år har kjempet for bygda i Norge, så ser grafen i dag sånn her ut: Det går nedover, selv om det går sakte.
Graf: SSB. Tabell 05212 og 05805
FRA ÅR 2001 TIL 2025 ER DET BLITT omtrent 100 000 færre mennesker på bygda (eller det som heter “spredtbygde” strøk), og økt med over 1,2 millioner mennesker i byene og tettstedene. Hvis grafen fortsetter i samme retning, treffer vi, i prinsippet, en gang null.
Og det er her det blir alvorlig.
For totalberedskapsmeldingen sier ikke bare at “Gode og levende lokalsamfunn i hele landet er de viktigste byggesteinene i den sivile norske beredskapen.” Den sier også: “Det er beredskap i at det bor folk i hele landet.”
Det vil si: Fraflytting er noe helt annet enn nostalgi. Det handler om vår egen evne til å håndtere kriser. Og akkurat det er noe vi alle har interesse av å være gode på.
TIDLIGERE I ÅR INVITERTE VI VÅRE GRUNNLEGGENDE medlemmer til frokostmøter. Siden vi ville inkludere de som ikke bor i Oslo, spurte vi om noen ville invitere oss til hjemplassen sin. Plutselig satt jeg med en liste med engasjerte medlemmer og plasser jeg aldri engang hadde hørt om. Grunnleggende medlem #2023 Lars Erik Haugen skrev: “Jeg vil gjerne invitere dere til Røst”.
Lars Erik bor faktisk ikke på Røst. Ennå. Men han har lyst til å flytte dit. Han er fra Oslo og jobber i Fortidsminneforeningen. Gjennom de siste månedene har han jobbet med et prosjekt på Røst, og falt pladask for plassen.
Og det var nettopp naboskapet på Røst som overbeviste til å ville flytte fra Oslo. Han trengte ikke å si så mye mer. Tre uker senere og en flytur og tre timer i ferje over havet med høye bølger, var jeg framme på Røst.
Et sted der fellesskapet fortsatt er fysisk.
Trivelig: Henny Jacobsen skjønner ikke alltid hvorfor folk synes det er så fint på Røst, men at det er trivelig - det synes hun. Foto: Maria Elisabeth Ervum
Henny løfter hånden mot meg og peker på et rødt hus gjennom bilvinduet.
– Jeg og mannen min kjøpte huset i 1963, forteller Henny.
Hun har bodd på Røst stort sett hele sitt 94 år lange liv, bortsett fra de seks årene hun bodde i Drammen da hun var ung. Hun er den første jeg har avtalt å møte her, til tross for at hun har mikrofon-angst, og jeg har med meg tre mikrofoner.
– Vi er 450 – 60 mennesker. Men da jeg var ung, da var det 830.
På det meste antas det å ha vært rundt 1200 fastboende på dette flate øysamfunnet, nesten tre ganger så mange som nå.
– Men da bodde det flere i hvert hus. De hadde jo åtte, ti, tolv unger, de fleste, forteller Henny.
Til å være en del av det fjellrike Lofoten, er det høyeste punktet på Røst kun 11 meter over havet, men øysamfunnet er omringet av tre store fjell som stikker opp som kjemper i horisonten. Det ene er like spiss som en trollhatt, og ser akkurat så magisk ut.
Nærmeste øy, Værøy, er til sjøs 43 km unna. Til fastlandet er det 110 km. Det betyr 3,5 timer i ferje over Vestfjorden som eneste vei over.
På et sted med så store avstander til omverden, har man på Røst i all tid vært avhengig av naboskapet. Ble man syk, manglet matvarer eller trengte barnevakt - så stilte man opp. Nå kommer det heldigvis et ambulansehelikopter fra Bodø om man blir alvorlig syk eller skadet, men bare når været tillater det. De er fortsatt avhengige av hverandre.
Når jeg tenker på et fellesskap som dette, tenker jeg at her kan man banke på hos naboen for det ene eller det andre. Hvis man er tom for kaffe for eksempel.
– Låne ja, det gjorde vi mye. Men nå har vi bil. Vi må ta bilen for å kjøpe. Men før, da gikk vi jo og lånte, forteller Henny.
De seks årene Henny jobbet i Drammen, hvor hun møtte ektemannen sin, kjente hun på kontrasten mellom det lille øysamfunnet og storbyen. Hun hadde nettopp fått sitt andre barn, en jente, og skulle på den første turen ut med den lille babyen, da vinduet plutselig spratt opp i huset ved siden av. Det var naboen:
“Henny, jeg forstår at jeg holder på å bli gammel. Jeg visste ikke at du skulle ha barn før jeg så deg i avisen!”
Henny ler. Henny var vant til å kjenne naboen sin, og historien fra Drammen har hun tatt med seg i alle år. For på Røst skal det godt gjøres å ikke bli lagt merke til.
– Vi hilser på alle, og vi prater med alle, forteller hun.
HENNY VET HVA FORHOLDET til dem man bor tett på betyr, når verden brenner. Da krigen kom til Røst var Henny 7 år. Til Røst kom det vanligvis rasjoner med båt én gang i uken, men under krigen var det nærmere hver tredje uke. Med over 100 km til fastlandet var man avhengig av naboskapet mer enn noen gang.
Da jeg leste om et levende lokalsamfunn i totalberedskapsmeldingen, var det dette jeg tenkte på; naboskapet i møte med kriser.
Den dagen korona kom, stod jeg på Rema1000 i Bergen og så på at alt stengte ned. Jeg så den stillferdige panikken, den paranoide følelsen i butikken. De fulle handlekurvene, og de tomme hyllene.
Nå tenker jeg på at jeg ikke hadde visst hvor jeg skal gå eller hvem jeg kan stole på i blokka mi, eller i nabolaget mitt her i Oslo, hvis det hadde skjedd noe. Hvem har jeg rundt meg i min fysiske nærhet som stiller opp for meg i en krise - sånn bortsett fra samboeren min?
Det finnes også fysiske fellesskap i storbyene, men små bygder tvinger folk sammen. I byen er det et aktivt valg.
I det første avsnittet i totalberedskapsmeldingen står det: “Uansett hvor du bor i Norge eller hvem du er, skal fellesskapet stille opp når det virkelig trengs.” Jeg tar meg selv i å tenke at det er tryggere på en plass som Røst, der alle kjenner alle.
ET FYSISK FELLESSKAP ER ALTSÅ HELT AVGJØRENDE i en krise, men det er faktisk ikke derfor statsminister Støre og statsråd Mehl løfter frem distriktene som en essensiell del av beredskapen. Det er to helt andre grunner. Den første er dette: Det må bo folk i hele landet - helt konkret.
Grunnen er både geografisk og geopolitisk. Vi har et langstrakt land, med en laaang kyst og en laaang grense. Spesielt har grensen vår i nord de siste årene blitt mer og mer strategisk viktig. Med Russlands invasjon av Ukraina i 2022, etterfulgt av Sveriges og Finlands NATO-inntreden, har Norges grense mot Russland blitt et av alliansens viktigste strategiske brennpunkt.
Kystlinjen er også kritisk om noen skulle ønsket å ta seg inn i landet. Det var nettopp slik, via sjøveien, at tyskerne okkuperte Norge 9. april 1940.
Bosetting skaper tilstedeværelse, lokalkjennskap og opprettholder en levende infrastruktur. Uten folk i alle deler av landet, er det helt enkelt lettere for potensielle trusler å finne veien inn.
Den andre grunnen er dette: Selvforsyning. For i et dystopisk scenario der vi må stenge alle grensene, er vi helt avhengige av å kunne produsere vår egen mat. Her er distriktene helt essensielle. Det er nemlig herfra stort sett alle råvarer som produseres i Norge kommer fra.
I DAG ER SELVFORSYNING i Norge et omdiskutert - og ganske forvirrende - tema. Det er fristende å tro at tallene er tydelige, men slik er det ikke. De offisielle tallene viser at Norge har en selvforsyningsgrad på rundt 40 til 50 prosent. Men da forskere fra Norsk institutt for biomangfold, NIBIO, nylig gikk dypere til verks og gjorde en omfattende sammenlikning med internasjonale tall og beregninger, beregnet de selvforsyningsgraden til å være nærmere mye lavere, nemlig 24 til 33 prosent.
Det plasserer Norge helt i bunnsjiktet i verden – på linje med land som Island og Sør-Korea.
Mange tenker kanskje: «Men vi har jo havet fullt av fisk, vi er vel trygge i en krise?» Og ja, regner du ren produksjon mot folketall, har vi mer enn nok kalorier. Men selvforsyningsgraden måler hva vi faktisk spiser selv. Og her blir det litt skummelt, for i dag spiser nordmenn bare rundt 5 prosent av fisken vi produserer. Resten sendes til land rundt i hele verden. Og oppdrettsfisken? Den fôres på enorme mengder importert råvare. Stenger grensene i en krise, stanser både importen og eksporten. Da hjelper ikke laksen i merdene oss lenge.
Vi har høy selvforsyning på kjøtt, melk og egg. Men i en langvarig krise kan vi ikke leve bare på det. Vi trenger karbohydrater, mineraler og vitaminer fra korn, frukt og grønnsaker – alt det vi i dag importerer i store mengder.
PÅ RØST BESTÅR NESTEN HELE NÆRINGEN av tørrfisk som eksporteres til Italia. Overalt hvor man går i det flate landskapet, ser man fiskehjeller – tre meter høye trekonstruksjoner som blir brukt til å produsere tørrfisk. For meg som er vokst opp i Sarpsborg med store jorder på alle kanter, er dette synet ganske spektakulært.
Jeg møter Steinar Greger, som har drevet med tørrfisk og eksport i et helt liv. Steinar viser meg en 20 år gammel skrei. Den er gyllenbrun, knusktørr og fortsatt helt intakt.
Intakt: Steinar Greger har hatt denne tørrfisken i kjelleren i 20 år. I den andre hånden har han tørrfisk slik man gjerne finner den i butikken. Maria Elisabeth Ervum
– Den varer jo, den går ikke ut på dato, for å si det sånn. Denne er 20 år og like fin.
Når Steinar forteller meg om tørrfisk, slår det meg at dette er helt genial selvforsyning. Tørrfisken er proppet full av proteiner og kan lagres i mange år. Men å leve av det er lettere sagt enn gjort, forteller han.
– Det har jo blitt en dyr råvare som er vanskelig å få til å lønne seg, så vi strever nå med å få det hele til å gå rundt.
De siste årene har klimaforandringer og overfiske ført til lave fiskekvoter og høye priser. Og de prisene er det stort sett italienere, som anser tørrfisk som en luksusvare, som er villig til å betale.
– Men én ting er bekymring, en annen ting er hva hjelper det egentlig? For som min bestefar sa, vi driver på i det mest hasardiøse gamet vi kan. Vi vet ingenting.
Fiskehjeller: Fra februar frem til slutten av mai, henger tørrfisken på disse fiskehjellene som man kan se over hele Røst. Foto: Maria Elisabeth Ervum
Du skal være ganske tøff for å holde på i den bransjen, synes jeg. Jeg skjønner at det ikke er for alle. Problemet er bare at hvis det blir for tøft, vil færre holde på med det - og selvforsyningsmulighetene forsvinner.
MENS JEG ER PÅ RØST er det sankthansfeiring. Det er små og store bål rundt omkring hele øysamfunnet. Jeg har kommet meg til det største helt ytterst på nordsiden av øya. Plutselig ser jeg også Henny, hun ler og gir meg en klem.
På feiringen er det fullt av barn, unge foreldre, og eldre som Henny. Røst opplever faktisk en oppsving av innflyttere i motsetning til mange andre bygdesamfunn i Norge. Jeg kan forstå hvorfor sånne som Lars Erik, vårt grunnleggende medlem, vil flytte hit. Det er lagt til rette for barn, kulturen satses på, fellesskapet er sterkt og næringen går rundt. Selv om de selvfølgelig også har sine utfordringer her - som ferjetider, fiskekvoter og lange mørketider.
På sankthansfeiringen kommer jeg i prat med Mie Othelie Berg. Hun er egentlig fra Bodø, men har bodd rundt om i Norge og verden, og er nå kultursjef i Røst kommune. Det Mie sier får meg til å tenke. Jeg spør henne nemlig om hun tror at hun kommer til å bli på Røst.
– Jeg tror ikke jeg blir for alltid. Det er jo utrolig flott her, men det er nok annerledes å være her hele året. For vi har jo egentlig flyttet inn på hytta, for å si det sånn, sier hun, og fortsetter:
– Det føles litt slemt ut, men… Det er utrolig flott når det er flott, men så kommer man også på alt det man ikke får gjort. Det er jo ikke det at det har så mye å si om man kan gå på konserter - eller det har jo veldig mye å si egentlig. Men man glemmer liksom litt de mulighetene man har i byen. Det at man kan gå på kafé og pub. Åh…Jeg savner pub.
JEG BLIR STÅENDE ved bålet. Det er jo akkurat dette som er i kjernen av dilemmaet. Vi mennesker har lært oss å elske muligheter. Vi har blitt vant til å kunne velge hva vi vil, når vi vil. Men flytter vi fra fysiske fellesskap og bygdene, svekkes beredskapen og evnen vår til selvforsyning. Og med det - en viss grad av trygghet. Når vi vender oss vekk fra de nære fysiske fellesskapene, i jakten på å realisere oss selv, et kult sted å bo eller et annet type fellesskap - sier vi også farvel til noe vi virkelig trenger.
Samtidig må jeg være ærlig med meg selv. Kunne jeg selv bodd her?
Hadde jeg vært villig til å si fra meg alle mulighetene i en storby? Muligheten til å være anonym en dag jeg føler meg dritt? Muligheten til å løpe fra ett arrangement til et annet? Fra den ene bruktbutikken til den andre? Og universiteter, skoler og jobbmuligheter?
Og så er det jo en ting vi ikke har vært innom en gang ennå, som er en viktig del av dette: for samtidig som dette gapet mellom by og bygd har vokst, har en helt ny form for fellesskap entret livene våre.
Internett.
Internett har gitt oss et uendelig og uimotståelig hav av muligheter, som finnes helt uavhengig av hvor vi bor. Og det har fullstendig tatt over livene våre.
Men med beredskap nå surrende i hodet begynner jeg å tenke på noe litt dystoptisk: Hva skjer hvis internett plutselig … forsvinner? Og hva skjer med motstandsdyktigheten i et samfunn hvis vi føler mer tilhørighet til digitale fellesskap som strekker seg over landegrenser? Og hva vinner vi i internettets digitale landskap, som vi er villige til å ofre de fysiske fellesskapene for?
Det skal jeg undersøke i del 2 av “Hvem holder fortet?” Har du noen tanker om dette, eller tips til mennesker jeg bør snakke med, vil jeg gjerne høre dem i bidragsfeltet rett under her.
